Det lekker, og blir bare verre og verre. Men ingen har – eller tar – ansvaret. Bransjens VA-advarsler ropes i tommer korridorer.
«Hjelp! Hjelp! Taket lekker på lageret! Det regner, alt blir vått og ødelagt!»
Du løper nedover en lang korridor og roper av full hals.
Dører på rekke og rad, på begge sider. Folk innenfor alle, de fleste har et eller annet på det lageret. Men ingen kommer ut. Ikke en kjeft tar ansvar for å fikse det lekkende taket. Du begynner å rive opp dører, brøler til folk at de må gjøre noe.
«Lekker taket? Å uff da, det er jo tragisk. Men det må du ta med en annen avdeling. Jeg har ikke budsjett til det.»
Sørgelige saker
Omtrent sånn må det føles for MEF-sjef Julie Brodtkorb, Norsk Vann-sjef Torill Hofshagen og de andre som kjemper for en opprusting av VA infrastrukturen. Den er sørgelige saker.
Gamle, utslitte ledninger. Vann- og avløpsledninger som lekker inn i hverandre. Fellesledninger som presses til bristepunktet – og litt forbi – når regn- og flomvann renner fra nettavisfrontene ut til havet.
Julie og Torill vet det. Du og jeg vet det. De fleste vet det, strengt tatt. Politikerne på Stortinget og i Regjeringen også.
Joda, eksempelet med lekkende tak på lageret er i overkant søkt. I et bygg vil du til syvende og sist treffe en som faktisk har ansvar og har interesse av å fikse taket. Vaktmesteren, for eksempel. Eiendomsssjefen, muligens. Eller eieren av bygget.
Overordnet ansvar finnes ikke
Det overordnede ansvaret finnes ikke i VA-sektoren. Julie, Torill og resten av gjengen skal ha stor honnør. Husk det neste gang du treffer eller hører på en av dem.
De prøver å få politikere til å ta et ansvar for noe ingen ser. Å ruste opp VA gir ikke er en eneste snor å klippe eller et eneste TV-kamera å smile inn i. Å få politikere til å ta på en sånn sekk er like lett som å stoppe vannet.
Forhåpentlig får vi til slutt en Vannminister og en VA-lov. Før det kan vi jo håpe at kommunene tar regningen på 280 milliarder…