Prøver ny metode for å unngå gjenstående sprengstoff

Gjenstående sprengstoff er først og fremst et problem ved kontursprengning. På E16 Bagn-Bjørgo tester man nå ut en ny metode for å komme problemet til livs. Det ser svært lovende ut. Se bilder.

VALDRES: På E16 Bagn-Bjørgo bygger Skanska 4,3 kilometer tunnel og syv kilometer vei i dagen for Statens vegvesen.

Her gjøres det flere grep, med samlet hensikt å redusere faren for at sprengstoff står igjen etter at salven er satt av.

  • Presplitt, der konturen i sin helhet skytes først.
  • Hjelpehull skytes med en ny, vannbestandig Anolit Lett i stedet for rørladning
  • Elektroniske tennere
  • Hvert hull i salven lades med én eller to tennere.
  • Brattere skjæringer enn opprinnelig planlagt

– Det ser lovende ut

– Det er litt tidlig å si, men det ser lovende ut. Vi har ikke funnet gjenstående sprengstoff etter skyting med denne metoden, sier driftsleder Kenneth Svendsen i Vestfold Fjellboring AS.

– Og dessuten har vi fått et godt resultat på konturen, legger Oddvar Pedersen til.

Han er rådgiver innen teknisk kvalitet på bergsprengning i Statens vegvesen, Byggherreseksjonen region øst.

Presplitt i lagdelt berg

Det ble i høst gjort forsøk med sømboring på en skjæring. Men på grunn av bergkvaliteten ble sluttresultatet ikke tilfredsstillende, selv om metoden er anerkjent for å gi mindre fare for gjenstående sprengstoff.

– Her har vi berg med mye lagdeling. Det ligger i skiver i ulike retninger. Det kan være en ekstra utfordring ved slettsprengning. Derfor prøver vi presplitt, sier Oddvar Pedersen.

Neste skjæring ble sprengt etter presplittmetoden i januar, få dager etter at vi besøkte anlegget.

Der ble resultatet betydelig bedre, tross et svært utfordrende berg.

Gode resultater foreløpig, altså. Og det beste av alt: Null funn av gjenstående sprengstoff.

Pulver tryggere enn rør

Hjelpehullene ved presplitting av konturen lades og skytes vanligvis med rørladninger. Det er også den sprengstofftypen man oftest finner stående igjen som rester etter at salven har gått.

På Bagn-Bjørgo-prosjektet har man droppet rørladningene, og lader i stedet hjelpehullene med et ny, vannbestandig variant av Anolit Lett.

Vannbestandig Anolit Lett

I likhet med sin vesentlig kraftigere bror Anolitt Extra er den nye lettvarianten gjort vannbestandig med tilsetning av guargummi, samtidig som den beholder sprengningsegenskapene.

Når sprengstoffet tilsettes guargummi blir det mer vannbestandig. Det er et mellignende stoff som utvinnes av guarbønnen. Det brukes også som fortykningsmiddel og stabilisator i bakverk og andre matvarer. Ofte økologiske matvarer, og det nevnes ofte i sammenheng med sunne matvarer.

Guargummien gjør altså ladestrengen vesentlig mer motstandsdyktig mot vann.

– Rørladninger skjøtes sammen rør etter rør, på vei ned i hullet. Det kan være usikkert med kvaliteten på skjøtene, og det er fort gjort å få brudd i ladestrengen. Det sier kontrollingeniør Stein Ulvesveen på E16-prosjektet Bagn-Bjørgo.

For store hull

Kenneth Svendsen tror en del av forklaringen på det ligger i at hullene ofte bores for romme for rørladninger.

– Når du borer 15 meters hull, så må du gjerne opp på 70 mm hull for å opprettholde tolseransekrav på boreavvik med det utstyret som finnes i dag. Da får du ganske mye rom i hullet. Når du borer 70 mm og lader med 25 mm dynamittrør, så kan det skje noe i hullet når du trekker av, sier Svendsen.

– Hva kan skje?

– Det kan ødelegge strengen. Fjellet kan sprekke opp og dele strengen, og rørskjøtene kan fly fra hverandre. Vi har også sett rør som ikke har gått av på grunn av for dårlig fyllingsgrad. Hvis du har to rør som begge mangler litt fylling, og de skjøtes i den ufullstendige enden, så får du kanskje for stor avstand til at det går av, sier han.

Detonerende lunte, men likevel…

Vestfold Fjellboring har på andre prosjekter sprengt mye med fem grams detonerende lunte surret rundt røret i tillegg.

– Likevel har vi funnet gjenstående rør, sukker Svendsen.

Kontrollingeniør Stein Ulvesveen peker på en annen fordel ved å bruke pulver i stedet for rørladning:

– Om ikke alt går av, så forsvinner restene i røysa. Det blir ikke stående igjen som konsentrert sprengstoff, som kan detonere senere.

Elektroniske tennere

På dette prosjektet brukes utelukkende elektroniske tennere. Kostnadene er betydelig høyere enn ved alternativet Nonel-systemet fra Orica.

Likevel har de bestemt seg for å gjøre det. Det har gitt store fordeler når det gjelder nøyaktighet og sikkerhet i sprengningen.

– Man får en tilbakemelding om at alt har gått bra eller ikke. Hvis det er noe feil i kablinga, så får du beskjed om det før du setter av salven. Enten den ikke er koblet, har blitt revet av under dekking eller det er en jordfeil, så får skytebasen beskjed om det på kontrollboksen. Han får også beskjed om hvilken tenner som har feil, og det blir lettere å rette feilen.

Tenner i hvert hull

Ikke bare bruker de kostbare elektroniske tennere. De bruker også mange av dem. Hvert eneste hull lades med én eller to tennere, etter hvor dype hullene er.

Det er vanlig å lade konturhull med en tenner hvert femte eller tiende hull, bundet sammen med fem grams lunte.

Elektroniske tennere koster en drøy hundrelapp mer enn Nonel-tennere. En salve på 100 hull blir dermed 10 000 kroner dyrere.

– Det er dyrt. Men det er også dyrt med forsagere, sier Kenneth Svendsen.

– Hvem tar kostnaden?

Ikke beskrevet

– Den tar vi, siden det ikke er beskrevet noe sted. Det er også en kostnad for oss hvis noe blir stående igjen. Det er vi som blir ringt til, og må komme og rydde opp hvis det blir oppdaget eller er mistanke om gjenstående sprengstoff. Da er det ikke sikkert vi er der. Kanskje vi er langt unna, og må sende folk. Det koster også penger, sier Svendsen.

– Ja, og om det er folk på anlegget, så blir de heftet bort fra det de egentlig skal gjøre hvis de må ta seg av forsagere. Det blir en kostnad uansett, supplerer Stein Ulvesveen.

Belastning også for grunnentreprenør

Daglig leder Jan Dokken i Brødrene Dokken AS er ikke helt enig i at det er sprengningsentreprenøren som sitter med hele belastningen i form av kostnader og belastninger når det blir funnet gjenstående sprengstoff.

– Alle vet hvem som finner sprengstoffet. Sprengningsentreprenøren er den som blir ringt til. Som regel er det grunnarbeidsentreprenøren – det vil si vi – som ringer. Da blir vi stående og vente med gravemaskiner, dumpere og mottaksmaskiner. Det er også store belastninger på maskinførere som sitter med dette daglig i lasting og pigging, sier Dokken.

Brødrene Dokken har entreprisen på grunnarbeider i dagen på E16-prosjektet Bagn-Bjørgo.

Ber om bedre beskrivelse

Driftsleder Kenneth Svendsen i Vestfold Fjellboring AS og bergsprengningsleder Eivind Strand i Skanska Samferdsel og Energi benytter anledningen til en aldri så liten ønskeliste til Statens vegvesen og andre byggherrer.

– En ordentlig beskrivelse av hvordan det skal gjøres. Gjerne beskrivelse med presplitt, tenner(e) i hvert hull og bruk av elektroniske tennere. Hva det koster for vår del har ikke så mye å si, så lenge det er likt for alle. Hvis vi i tillegg skyter hjelpehull med Lett-Anolit, så kan jeg love at mye av problemet med gjenstående sprengstoff er borte, sier Svendsen og Strand.

– Hvor sannsynlig er det å få til det fra Statens vegvesen og Vegdirektoratet?

– Det har jeg ingen formening om nå. Vi får se hva Bransjerådet kommer fram til. Det le jobbet hardt før jul, og det skal legges fram foreløpige resultater på Sprengningsdagen på Arctic Entrepreneur. Der er vi like spente og avventende som alle andre, sier Oddvar Pedersen i SVV Byggherreseksjonen region øst.

Prosjektet E16 Bagn-Bjørgo

Byggherre: Statens vegvesen

Hovedentreprenør: Skanska

UE arbeid i dagen: Brødrene Dokken AS

UE sprengning: Skanska Vestfold Fjellboring

4,3 km tunnel

7 km vei i dagen

250 000 kbm fjell i dagsonen