Fra balkankrig til Svalbard-praksis

Han kom til Norge fra et krigsherjet Balkan på 90-tallet. Nå er han «verdens nordligste lærling» for LNS Spitsbergen på Svalbard.

Fremtiden til den tidligere flyktningen Blagoja Pavlovic (19) var lenge usikker. Det var nemlig ikke gitt at han og familien fikk bli i Norge da de kom hit – selv om hjemlandet lå i ruiner. Løsningen ble Svalbard, hvor han nå utmerker seg som mønsterelev og «topplærling».

Presseomtale

Blagoja ble født i Kroatia, men familien flyktet fra urolighetene på Balkan til trygge Norge og Selbu da Blagoja var liten.

Det er lang vei fra Kroatia til Svalbard. Blagoja Pavlovic er en av verdens nordligste lærlinger. Svært dyktig er han også. (Foto: Frank Brendeløkken).

Det er lang vei fra Kroatia til Svalbard. Blagoja Pavlovic er en av verdens nordligste lærlinger. Svært dyktig er han også. (Foto: Frank Brendeløkken).

– Jeg var bare fire måneder gammel da jeg kom til Norge. Vi ble godt tatt imot, men fikk etter hvert avslag på søknaden om å få bli i Norge. Innbyggerne i Selbu sto imidlertid på for å hjelpe oss, og det endte med at foreldrene mine fikk jobb på Svalbard via noen venner i Selbu. Og da fikk vi bli likevel, forteller Blagoja Pavlovic til Anleggsmaskinen.

Historien om Blagoja og familien engasjerte ikke bare nærmiljøet og lokalsamfunnet, den ble også omtalt i regional- og rikspressen (bl.a. Adresseavisen og VG).

– Her i Longyearbyen ble vi også tatt veldig godt imot da vi kom opp hit opp i år 2000. Begge foreldrene mine fikk først jobb i ISS, men etter hvert fikk pappa jobb i Store Norske Spitsbergen Kulkompani og mamma i den lokale Coop-butikken. Jeg var to år da vi kom hit og har bodd her siden, sier han.

Verdens nordligste lærling?

Drøye 16 år senere er Blagoja nå, sammen med to andre lærlinger på Svalbard, kanskje verdens nordligste lærling. Han er lærling i industrimekanikerfaget hos LNS Spitsbergen (LNSS) og ble nylig ferdig med det første av to års læretid.

Det er utrolig flott på Svalbard. Her ser vi Longyearbyen. Bildet er tatt på Platåfjellet, der radomene står. (Privat foto).

Det er utrolig flott på Svalbard. Her ser vi Longyearbyen. Bildet er tatt på Platåfjellet. (Privat foto).

– I et relativt lite samfunn som i Longyearbyen må man være «selvhjulpet» og oppfinnsom på mange ting, noe som viser seg i de oppdragene som Blagoja får tildelt, forteller Frank Brendeløkken, opplæringskonsulent i Opplæringskontoret for anleggs- og bergfagene (OKAB). Han har oppfølgingsansvar for Blagoja, som for øvrig er den eneste lærlingen i industrimekanikerfaget tilknyttet OKAB Region Nord.

– Her går det i konstruering, sveising, dreiing og alt som hører industrimekanikeren til, i tillegg til service og reparasjoner på anleggsmaskiner og lastebiler. Små og store oppdrag kommer fra private og offentlige både på Svalbard og fastlandet. Blagoja har nylig vært med å lage en gangbro i stålkonstruksjon på 17 meter som ligger klar til å løftes på plass, forteller opplæringskonsulenten engasjert.

Slik ser det ut på Platåfjellet, der en rekke slike radomer er plassert. (Foto: Runar F. Daler).

Slik ser det ut på Platåfjellet, der en rekke slike radomer er plassert. (Foto: Runar F. Daler).

Radomer

Et annet interessant arbeid Blagoja har drevet mye med, er grunnarbeid og fundamenter til radomer for Kongsberg Satelite Services (KSAT), på Platåfjellet noen kilometer fra Longyearbyen. En radome er det runde golfball-lignende byggverket som holder vær og vind unna utstyr som kommuniserer med satellitter. De varierer i størrelse, og kan bli over 10 meter høye.

Her er en av de mange radomene i ferd med å bli bygget på Platåfjellet. Blagoja har vært med på jobben. (Privat foto).

Her er en av de mange radomene i ferd med å bli bygget på Platåfjellet. Blagoja har vært med på jobben. (Privat foto).

– Fundamentene settes sammen i en kombinasjon av sveising og bolting, med ekstreme krav til nøyaktighet. Vi snakker en toleransegrense helt ned i to millimeter, forteller Frank Brendeløkken.

– Jeg har vært med på alt av grunnarbeid der oppe. Vi har blant annet kappet pæler i riktig høyde, bygget hele fundamentet og konstruksjonen, før de internasjonale selskapene selv har montert antenna – nå sist var det franskmenn som kom opp og gjorde det. Til slutt har vi montert panelene som danner selve kula, eller radomen, rundt antenna, forklarer Blagoja.

Anleggsmaskinen har for øvrig vært på besøk hos LNSS og skrevet om disse radomene tidligere.

– Sjelden vare

Blagoja har gjort sine saker meget bra så langt, både på skolen og ute i praksis hos LNSS. Så bra at LNSS for lengst har gitt ham tilbud om fast jobb. Det er ikke vanlig så tidlig i praksisperioden.

– Jeg har jo vært borti noen lærlinger opp gjennom åra, og jeg må virkelig si at Blagoja er sjelden vare!

Her er Blagoja ca. syv måneder gammel. Bildet er fra Selbu, hvor familien kom til noen få måneder tidligere. (Privat foto).

Her er Blagoja ca. syv måneder gammel. Bildet er fra Selbu, hvor familien kom til noen få måneder tidligere. (Privat foto).

– Han er meget dyktig, og veldig selvstendig. Han tar initiativ, ser egne løsninger og er veldig «på» hele tida. I tillegg utmerker han seg på skolen med veldig gode karakterer, og han har nesten ikke fravær. Han er rett og slett noe utenom det vanlige, sier Frank Pettersen, som er verksmester i LNSS og faglig leder for Blagoja i bedriften. Longyearbyen er jo ikke så stor, og Frank Pettersen har kjent til Blagoja og familien helt siden de kom dit.

– Det er en fargerik historie. Familien ble plassert i en liten rød brakke her oppe til å begynne med, og det var nok ikke så lett for dem. Men dette er folk som tilpasser seg, jobber som fy, tar tak og engasjerer seg i samfunnet de lever i, skryter han.

– Jeg har jo vært borti noen lærlinger opp gjennom åra, og jeg må virkelig si at Blagoja er sjelden vare! Det er også grunnen til at vi allerede før første året var gått tilbød ham fast jobb når han har tatt fagbrevet.

Fremtidsplaner

Blagoja er naturligvis fornøyd med tilbudet om fast jobb, men han har også andre, mer langsiktige planer om både jobb og bosted.

Blagoja på LNSS sitt verksted, der han sveiser, skrur og klargjør deler til radomen. (Privat foto)).

Blagoja på LNSS sitt verksted, der han sveiser, skrur og klargjør fundamentet til radomen. Det krever ekstrem nøyaktighet, helt ned på millimeternivå. (Foto: Frank Brendeløkken).

– Det var overraskende og veldig hyggelig å få tilbud om fast jobb i LNSS. Men familien min flytta ned til Stjørdal tidligere i år, og jeg har planer om å flytte etter når jeg er ferdig her. Så jeg spurte om det eventuelt var mulig å få til en pendleordning, så jeg kan bo der og jobbe her oppe. Og det var det heldigvis, sier han fornøyd.

– Jeg har bodd her i 16 år nå, og føler det begynner å holde snart. Det er et veldig fint sted å jobbe, men det er jo begrenset med ting å gjøre her oppe. Onkelen min og hans familie har også kjøpt hus i Stjørdal like ved foreldrene mine. Våre to familier kom jo sammen til Norge; først i Selbu, så på Svalbard og nå blir det Stjørdal. Det er hyggelig, synes jeg.

– Når det gjelder jobb, har jeg planer om å begynne på høyskole etter hvert, for å bli ingeniør. For det er klart at når jeg står og sveiser og skrur, så hender det jeg spør meg selv om dette er det jeg vil gjøre hele livet. Og det er det jo egentlig ikke. Derfor har jeg lyst til å ta litt mer utdanning etter hvert, avslutter den ambisiøse 19-åringen med en bakgrunn utenom det vanlige.