Tømmerdrift med taubane

Norges topografi innbyr ikke alltid til (lønnsom) tømmerdrift. Bratte lier uten veitilgang gjør store skogarealer utilgjengelig for konvensjonelle hogstmaskiner. Taubane er en løsning.

– Det er særlig på Vestlandet at taubanedrift er aktuelt. I Sogn og Fjordane ligger hele femti prosent av skogen slik til at man er nødt til å ty til taubanedrift. Dette er jo egentlig en gammel metode, men den var i ferd med å dø ut i Norge da vi startet opp i 2004, forteller Torbjørn Frivik. Han driver firmaet T. Frivik Taubanedrift AS, som har spesialisert seg nettopp på taubanedrift.

EFFEKTIVT: Kvistaggregatet, Woody 60, håndterer tømmerstokker på opptil 60 cm i diameter lekende lett. (Foto: Runar F. Daler).

EFFEKTIVT: Kvistaggregatet, Woody 60, håndterer tømmerstokker på opptil 60 cm i diameter lekende lett. (Foto: Runar F. Daler).

Startet hjemme på garden

Frivik er selv fra Kyrkjebø i Sogn, der han har 2000 mål skog. Og det var hjemme på gården at han først stiftet bekjentskap med taubanemetoden.
– Det var faren min som startet det hele i 1979, med en Igland Alpevinsj for å felle trær i egen skog. Etter hvert begynte vi å leie ut utstyret, og mange år senere, i 2003, fikk jeg spørsmål fra fylkesmannen i Sogn og Fjordane om jeg kunne tenke meg å satse på tung taubanedrift. Det kunne jeg, og det er et valg jeg ikke har angret på, forteller han.

Nok skog til alle

I 2004 opprettet Frivik et AS og kjøpte den første Mounty-krana. Siden har det ballet på seg, og selskapet hans er i dag landets største innen taubanedrift, med en markedsandel på bortimot 60 prosent. Selskapet har fire taubaner, som i sommer befant seg i Hardanger, Nordfjordeid, Lillehammer og på Tretten, og på de to sistnevnte stedene fikk Anleggsmaskinen være med på befaring.

– Vi driver kun med taubanehogst, ikke tradisjonell hogst med hogstmaskiner. Målet vårt er å produsere 60.000 kubikkmeter tømmer i året med disse fire banene. Vi produserer mellom 50 og 100 kubikk om dagen her på Tretten, og 30-50 kubikk i Balbergkampen i Lillehammer, forteller Frivik, som ikke frykter konkurranse i bransjen.

TRE MANN: Frivik driver konsekvent med tre mann og én maskin. Én mann sørger for den manuelle hogsten, en annen stropper tømmeret fast i stålwiren og sender det, ved hjelp av den fjernstyrte løpekatten, helt ned til der krana står, hvor en tredje person tar seg av kvisting, kapping og lasting på bil for transport. (Foto: Runar F. Daler).

TRE MANN: Frivik driver konsekvent med tre mann og én maskin. Én mann sørger for den manuelle hogsten, en annen stropper tømmeret fast i stålwiren og sender det, ved hjelp av den fjernstyrte løpekatten, helt ned til der krana står, hvor en tredje person tar seg av kvisting, kapping og lasting på bil for transport. (Foto: Runar F. Daler).

– Det har kommet inn tre nye konkurrenter på taubanedrift i år, så nå er det totalt rundt 10 aktører på markedet. Det er kjekt og sunt med konkurranse, og det er ikke bare positivt med for stor markedsandel heller. Det blir dessuten stadig mer hogstmoden skog her til lands, så det er mer enn nok til alle. Men vi er alle avhengige av tilstrekkelig skogsveibygging og skikkelige kaianlegg, slår han fast.

Effektivt

Selve taubanemetoden foregår ved at en 22 mm stålwire går fra en lastebilmontert (Tretten) eller hengermontert (Lillehammer) kabelkran og festes rundt et tre flere hundre meter unna, høyt oppe i bratthenget der trærne skal felles. Der oppe sørger én mann for den manuelle hogsten, mens en annen stropper tømmeret fast i stålwiren og sender det, ved hjelp av en fjernstyrt løpekatt, helt ned til der krana står, hvor en tredje person tar seg av kvisting, kapping og lasting på bil for transport.

GRÜNDER: Torbjørn Frivik er fra Kyrkjebø i Sogn, og det var hjemme på gården at han først stiftet bekjentskap med taubanemetoden. (Foto: Runar F. Daler).

GRÜNDER: Torbjørn Frivik er fra Kyrkjebø i Sogn, og det var hjemme på gården at han først stiftet bekjentskap med taubanemetoden. (Foto: Runar F. Daler).

– Vi driver konsekvent med tre mann og én maskin, og gjør den samme jobben som tre maskiner og fem mann, som er det mest vanlige i bransjen. Taubanene våre er fra den østerrikske fabrikken Konrad Forsttechnik, som er verdensledende på feltet. Kvistaggregatet, som har sverd i begge ender til å kutte tømmeret med, heter Woody 60, og håndterer tømmerstokker på opptil 60 cm i diameter, forteller Frivik.

– Vi har to hengermonterte taubaner supplert av hver sin hjulgraver med kvistaggregat, og to lastebilmonterte taubaner, hvor kvisteaggregatet sitter på lastebilen. De andre aktørene har gjerne taubanen på en gammel dumper eller gammel lassbærer, med en hogstmaskin ved siden av, mens vi produserer direkte til tømmerbil. Særlig det lastebilmonterte utstyret gjør oss dessuten svært fleksible og konkurransedyktige, i og med at vi kan forflytte oss raskt fra ett sted til et annet, sier han.

Tilskuddsordning

– Hvorfor er det så få som driver med dette? Og hva er de største utfordringene?

– Hovedutfordringen er jo å få lønnsomhet i driften. Det er dyrt utstyr, det er dyrt å ta ut tømmeret, og ikke minst er tømmerprisen lav, sier Frivik.

KREFTER: Når tømmeret befinner seg midt i et langt strekk, setter store krefter inn, så Frivik forankrer for 18-20 tonns press på kabelen (en 22 mm spesialkabel). (Foto: Runar F. Daler).

KREFTER: Når tømmeret befinner seg midt i et langt strekk, setter store krefter inn. Frivik forankrer for 18-20 tonns press på kabelen (en 22 mm spesialkabel). (Foto: Runar F. Daler).

– Tømmerprisen har jo «alltid» vært lav – i hvert fall så lenge vi har holdt på – men jeg er overbevist om at prisen vil øke på sikt. Det er imidlertid på det rene at det ikke hadde gått an å drive med dette uten tilskuddsordningen. Vi er prisgitt at politikerne er såpass oppegående at de skjønner at det er viktig å felle trær også i ulendt terreng. Vi er også avhengig av en god ordrereserve, og setter derfor pris på langsiktige, seriøse og stabile oppdragsgivere som Mjøsen Skog, som er vår oppdragsgiver her på Tretten og i Lillehammer, sier han.

Litauisk arbeidsmoral

Frivik legger heller ikke skjul på at arbeidet er svært tungt og fysisk krevende, og det er ikke alle som egner seg til det. Selv har han gjennom en årrekke hatt gode erfaringer med arbeidere fra Litauen.

– Vi er totalt 25-30 ansatte – inkludert gårdsdriften og et tømmertransportselskap jeg også er med å drive – og alle bortsett fra meg selv og kona som er kontorsjef, er fra Litauen. Litauerne har generelt en særdeles god arbeidsmoral, og noen av våre arbeidere har vært hos oss i mange år, forteller han.

LITAUEN: Frivik bruker nesten utelukkende litauiske arbeidere, som ifølge ham selv har en særdeles god arbeidsmoral. Her er han sammen med operatør/maskinfører Arunas Norbutas. (Foto: Runar F. Daler).

LITAUEN: Frivik bruker nesten utelukkende litauiske arbeidere, som ifølge ham selv har en særdeles god arbeidsmoral. Her er han sammen med operatør/maskinfører Arunas Norbutas. (Foto: Runar F. Daler).

– Mannskapene våre går på 2:1-skift; for eksempel to måneder på og én måned av, eller seks uker på og tre uker av – det bestemmer de selv. Men vi holder oss til åtte timer om dagen. I Østerrike, hvor det kryr av taubaner, kjøres det gjerne 12-timers skift, noe som gjerne fører til at folka blir totalt utslitte. Kanskje mister de da konsentrasjonen, noe som går ut over både sikkerheten og produktiviteten, sier han.

HMS-fokus

Frivik er opptatt av sikkerhet. Han har sørget for gode HMS-rutiner, og alt utstyr sjekkes jevnlig.

FIRE TAUBANER: Firmaet har to lastebilmonterte taubaner hvor kvisteaggregatet sitter på lastebilen, og to hengermonterte taubaner supplert av hver sin hjulgraver med kvistaggregat. Her fra Lillehammer i sommer. (Foto: Runar F. Daler).

FIRE TAUBANER: Firmaet har to lastebilmonterte taubaner hvor kvisteaggregatet sitter på lastebilen, og to hengermonterte taubaner supplert av hver sin hjulgraver med kvistaggregat. Her fra Lillehammer i sommer. (Foto: Runar F. Daler).

– Så vidt jeg vet er vi den eneste skogsentreprenøren som bruker SmartDok. Ved hjelp av SmartDok gjennomføres daglige sjekklister på tre språk; norsk, engelsk og litauisk. Da går vi gjennom alt; sjekker olje, bardunering, ankere, motorsager, radiosamband, etc., og registrerer navnene på dem som er på jobb. Dette gjøres enkelt via smarttelefonene hver dag ved oppstart. På ettermiddagen eller kvelden legges så dagens produksjon inn, pluss eventuelle stans, reparasjoner osv. Slik har vi full kontroll på produksjonen til enhver tid, forteller han.

– Alt vi har av utstyr er nytt – det eldste vi har er en vinsj fra 2011. Vi er svært nøye med forankring og bardunering av taubanen. Når tømmeret er på midten i et langt strekk, setter store krefter inn, så vi forankrer for 18-20 tonns press på kabelen. Vi bruker en 22 mm spesialkabel, og den byttes minst én gang i året, for å være helt sikre på at den er i tipp-topp stand. Det er for øvrig skuddsikkert glass i førerhyttene, da det hender en sjelden gang at tenner løsner fra kjedene, og da kan de fly i alle retninger. Derfor er det også tydelig merket med en sikkerhetssone på 70 meter rundt maskinen, avslutter Frivik.

Beviser at det er mulig

Eva Christine Skagestad, bransjerådgiver Skog i Maskientreprenørenes Forbund, uttaler følgende til Anleggsmaskinen om taubanedrift generelt og T. Frivik Taubanedrift AS spesielt:

– Det finnes svært få profesjonelle taubaneentreprenører i Norge, men Torbjørn Frivik har bevist at det er mulig å drive seriøs skogsdrift på denne måten. Det største potensialet er Vestlandet og noe i Nord-Trøndelag og Nordland. Der vil svært mye skog være hogstmoden de neste 20-30 årene, men mye av den er vanskelig tilgjengelig pga. dårlig utbygd skogsbilvegnett. Taubane vil dermed være en driftsmetode som kan utløse en del volum i årene framover, sier hun.

Eva Skagestad

Eva Skagestad er bransjerådgiver skog i MEF. (Foto: MEF)

– Spesielt med driften i Lillehammer er hensynet til friluftsliv. Balberkampen ligger så tett inn på byen at mange praktiserer «hverdagsfriluftslivet» i dette området. I slike områder er samhandling mellom oppdragsgiver/skogeier og entreprenør spesielt viktig. Her har oppdragsgiver (Mjøsen) hatt tett dialog med DNT, som står for merking av turstier i området.

– Sett i en klimasammenheng er det viktig å sørge for at skogen er i god vekst. Derfor hogges og replantes det før skogen er så gammel at CO2-opptaket blir lavere enn hva som frigjøres ved nedbrytning. Skog i vekst og bruk av trevirke er en del av løsningen på verdens CO2-utfordring!